De første timene

Allerede kl 15, 2 timer før planlagt avreise, begynte det å samles endel mennesker på Tømmerstø brygge for i si farvel til oss som skulle reise. Det var et bredt utvalg av familie og venner som hadde funnet veien pluss endel som antakelig befant seg på tømmerstø mer tilfeldig. Blant dem var vår kjære TV 2 sjef Kåre Valebrokk, som tilbringer mye tid på Tømmerstø om sommeren.

Timene kom og gikk og vi fikk til og med handlet en siste slant innimellom alle farvellene. Mannskapet var noe redusert etter en ganske fuktig avskjeds seremoni kvelden, natten og morgenen før avreise så Bjørn Jordan sørget for å se over og skifte ut noen siste tau i riggen mens vi vaste rundt på brygga.

Da klokka slo 17 var egentlig mye unnagjort, og det ble bestemt at båten bare trengte en liten tur innom diesel pumpa før vi var klare. Det var flere som ikke forstod at dette bare betydde å flytte båten noen få meter og tok derfor sine siste farvel med oss i det vi la fra kai for å flytte rundt brygga til dieselen.

Da det var fylt til randen med diesel mente vi det var nok farvel og fikk jaget i land de som ikke skulle være med. De siste tårene falt mens ei fullastet Rozinante gled fra kai. I sundet utenfor Tømmerstø lå en handfull båter og ventet på å få følge oss hvertfall et stykke ut på fjorden.

Video av følgebåtene

Rozinante med følgebåter satt opp dampen ut mot Grønningen og Oksøy. Akkurat da vi hadde rundet første nes kokte motoren, som den har gjort så mange ganger de siste månedene. Derfor var vi ikke særlig bekymret og det blir bestemt at vi skulle heise seil og late som ingenting, mest for at ikke folk skulle bli bekymret men også for vår egen stolthet selvfølgelig. Jan Kåre i sin nyervervede Randøy 29 skudde oss opp mot vinden så vi fikk heist seil.

Nå trengte vi bare falle rolig av fra vinden så var vi på riktig kurs siden det for en gangs skyld var medvind i vår favør! Når seilene var på plass senket roen seg ombord i Rozinante. Staale ba om en vurdering på skaden på motoren, var det mulig å reparere den eller måtte vi snu? Og mens Ragnar undersøkte motoren falt følgebåtene fra en etter en. Det visste seg at det var viftereima som hadde gått, dermed hadde vannet kokt. Det kokende vannet hadde igjen gjort at en "kopp" på varmeveksleren gikk i tusen biter, det var denne som måtte fikses. Men det skulle være mulig å mekke til noe midlertidig, Ragnar og Edvard begynte å fikse skaden og mens Staale og jeg ryddet dekket og gjorde det klart for overfarten.

Reparasjonen ble gjort unna og troen på at det skulle fungere var stor, men det kunne ikke testes før morgenen etter for at "gruffen" skulle få tørke tilstrekkelig. Etter å ha vært under dekk og hengt over motoren var Edvard helt kjørt. "Fyllesyken" hadde nådd nye høyder og alt annet enn å sitte på dekk å se frem var lite aktuelt. Siden Ragnar og Edvard hadde sovet minst, ble de sendt i seng for å sove noen timer så de kunne ha nattevakt.

De neste timene frem mot midnatt hadde jeg ror vakt og Staale koblet til utstyr som var mest nødvendig. Autopiloten og GPSn signaliserte snart at de fungerte og var klare til tjeneste. Den stasjonære VHFn og kart systemet på PCn kom også opp.

Siden det hadde blåst opp litt den siste timen før midnatt og vi ikke hadde noen erfaring med den nye riggen og seilene bestemte vi oss for å ta et rev i storseilet før natten. Å reve uten å ha motor til å holde deg opp mot vinden med er i seg selv komplisert, i tillegg hadde vi aldri tatt et rev i det nye seilet før. Revingen gikk over all forventning, antakelig fordi vinden løyet, helt. Det ble nesten vindstille og Rozinante ble liggende å duppe i bølgene uten å ha fart til å komme noe sted. Vi tenkte som så at dette må vi jo vende oss til, og det er jo egentlig ikke noe å gjøre med og motor var jo faktisk ikke et valg engang.

Etter ei stund ble det antydning til mer vind i seilene og Staale og jeg skulle gjøre en innsats for å få trimmet seilene og båten på riktig kurs. I forbindelse med dette sto jeg på fordekket for å dra over klyveren som var bakket. Når jeg var ferdig med klyveren tok jeg tak i et vant for å holde meg fast mens jeg steg opp på kahytten.. Svisj! Så var det gjort, jeg ropte bak til Staale(som ikke hadde fått med seg at jeg datt på ræva): "Ser ut som du kan få bruk for kapittelet om å få skuldra tilbake i ledd fortere enn du hadde tenkt!" Svar: "Hæ? Fikk du an ut av ledd nå?" Jeg: " Kjennes sånn ut.. ehrm jaa!

Etter en del tålmodighet fra Staale og Ragnar fikk vi skuldra mi på plass igjen og jeg ble plassert i kapteinens køye. I mellomtiden hadde Edvard vært oppe på dekk å spydd, og lagt seg igjen. Han var helt ferdig, han mente nå at det antakelig var en kombinasjon av fyllesyke og sjøsyke som slo han ut... Blir spennende å se hvor lenge "fyllesyken" henger i.

Jeg bestemte meg for at det var best at jeg ble satt i land, dette var de andre enige i selv om dette betydde å snu tilbake mot Norge. Vi var på dette tidspunktet ca 20 nautiske mil ut av Kristiansand, men betraktelig nærmere Mandal og Lindesnes. Det ble bestemt at vi skulle prøve å få seilt inn til Mandal. Over land lå det selvfølgelig styggevær med både lyn og torden på lur.

Utsiktene totalt kunne høres temmelig makabre ut: Vi visste ikke om motoren kom til å fungere, det blåste helt sikkert mye under det torden været, Ragnar og Edvard var trøtte og litt dårlige, Ståle var veldig sliten i ryggen og jeg hadde akkurat hatt skuldra ut av ledd.

Været visste seg å være som vi antok, dårlig. Mye lyn og torden, vind opp i 17 m/sek(sterk kuling) og regnbyger. Men Rozinante klarte seg bra og seilte som "ei kule". Faktisk gikk det så fort unna inn til land av vi måtte ta noen ekstra kryss for å drøye tida til det ble lyst og vi kunne se skikkelig når vi skulle sjekke motoren. Ragnar hadde sett GPSn måle helt opp til 11 Knop i noen få sekunder, og vi hadde hatt stabil fart på rundt 7,5 Knop! Dette viser at Rozinante seiler veldig godt, selv med overlast.

I 5 tiden lysnet det til en ny dag og testing av motoren begynte, det visste seg å fungere helt fint! Etter å ha krysset litt rundt uten for kysten passet det nå best med vind og avstand å gå inn til Farsund. Her ankom vi kl 0915 på mandag morgen. Jeg hadde da ligget som handikappet i kapteins køya i 8 timer å bare fulgt med på de andre, jeg var i lite tvil om at det var det beste valget å gå i land å hvile litt isteden for å tilbringe de neste dagene på samme måte! Ikke minst for de andres del siden de måtte ha vartet opp for meg halve dagen.

Så bare 12 timer etter at Ragnar sa "hade Norge, håper det blir lenge til æ ser deg igjen" og vi andre stemte i, sto jeg på bussholdeplassen i Farsund å ventet på bussen hjem til Kristiansand og mange dager til hjemme i Norge...

De første timene ombord i Rozinante på vei Nord Atlanteren rundt, sett med mine øyne.

PA